HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 - Del6 *Sigve Lauvaas

M. Skjellbred-Ill.

37.

DEG SELV

Selv om du ikke løfter en finger,

Er du deg selv.

Ditt stumme smil røper deg.

Kunnskapen om det gåtefulle

Holder deg i live.

Jorden er ikke bare rund,

Den er vakker –

Og lyser fra alle sider.

Små og store øyner våker over jorden,

Så menneskene kan se.

Om du ikke gjør alt du kan,

Er du likevel deg selv.

Natt og dag er du en pilegrim

På verdenskartet.

Ryggsøylen peker mot hodet,

Som styrer kroppen.

Du er deg selv ved glassveggen,

På rulleski over fjellet.

Og når du hører rop fra andre siden

Løfter du hendene i jubel.

Forvandlingen skjer omkring deg.

Årstidene skifter,

Og du blir selv forvandlet.

Du blir mer synlig, nær himmelen

Som sprer lys og glede.

Du er deg selv i parken og på torget,

Og velger klesdrakt

Etter hode og hjerte, vær og vind,

Du er et under, en ufattelig skapning.

Du beveger deg lett

Og kjenner eventyret om trollet

Som ble til stein.

ALENE

En kvinne, hun som ingen kjenner

Kommer lengst av alle.

Alene strever hun seg gjennom livet.

En båt på havet møter mange bølger

Og stormen river i seilet.

Båten drikker vann og kantrer

Mot strandsteinene.

En kvinne bærer et barn,

Og hun har ingen mann. Alle er igjen

På den store sletten, der ravnene flyr.

Hun vandrer gjennom byen alene

I mørket, i nattens gru og pinsler.

Hundene jager henne og flerrer klærne.

Fylliker velter imot henne

Da et overjordisk lys styres ned

Og sperrer veien.

Det var en engel som tok henne over elven,

Der moren fant henne

Mellom vrakgods og steiner.

Nå endelig skulle hun få fred

Og smake frukt fra bestemortreet

I den levende hagen.

 38.

REISE SEG

Jeg reiser meg igjen.

Jeg bærer ikke slør,

Men gjemmer ansiktet i hånden.

Jeg vil ikke stikke meg frem,

Men lar ordene lyse.

Jeg er nedbøyd, men ånden stiger

Over alle fjell, over hav og land.

Jeg reiser meg mot kvelden

Som en stjerne.

ENGEL

En engel ga meg hånden

Og førte meg til et nytt land.

Den varme, rødlige solen,

Varmet mitt kinn.

Og mine gråblå øyner lyste

Inn i urtehagen,

Og jeg kunne kle meg i silke.

Jorden var vakker,

Og hellig er navnet jeg har funnet

På veien til Jerusalem.

En engel går ved min side,

Så jeg er ikke alene.

Jeg er kledd som en prins

Og er ikke lenger forlatt.

Jeg er velsignet med blinkende stjerner

Og et evig håp. Jeg skal leve.

Kom, jeg skal leve,

Og bo ved kornåkeren.

Huset mitt er et tempel,

Og engelen holder meg i sine vinger.

Jeg er ikke alene.

STJERNER

Stjerner blinker.

Du er ikke forlatt.

Himmelbuen stråler natt og dag

Og ser på oss med sine gråblå vinger.

Ansiktet blekner mot solen,

Klærne blekner,

Men ånden er sterk – og gjør levende.

Stjerner taler sitt språk,

Og vi forstår at vi er elsket.

39.

ØYEBLIKK

Ingenting er som et øyeblikk,

Eller skipet på havet,

Eller barnet i krybben.

Ingenting er som meg og deg,

Og klodens krumning.

Hvert øyeblikk er et øyeblikk

Av livet som reiser

Gjennom tidens gitter.

Et øyeblikk er som en statue i parken,

En venn du er glad i,

En vinterdag som blir borte.

Et øyeblikk er som arbeidsnever

Som blir til ingenting.

Likevel står solen opp og ser

Tidens hjul svinger under kuldebroen

Til et nytt øyeblikk med stråler

Fra englenes skare.

RUNDT OMKRING

Folk går hovmodige til sengs

Og våkner ubøyelige,

Med ansiktet mot speilet.

Omkring oss svirrer luften i flere lag

Og smiler, og tar imot våre hjerter

Som skjelver og banker.

Lauvet smiler som barn og ler i vinden,

Og sommernatten gir seg hen

Som en gammel jomfru.

Her er vi sammen som maur og gras,

Og utfyller hverandre som bekker og elver,

Helt til havet åpner seg.

40.

ENKLE ORD

Jeg hadde ikke sett henne,

Men til venstre og høyre.

Jeg gikk rett på huset, opp trappegangen

Og inn gjennom glassdøren.

Det var sommersol,

Og skyggen strakte seg

Mens klokken tikket, og blomstene

Fikk en håpløs natt.

Dette er et forsøk på å forstå verden.

Vi lever i en boble med lyskvalitet,

Livskvalitet, miljøkvalitet.

Og vi trommer i vei, uten argumenter.

Vi tilfører oss selv nye dimensjoner.

Vi er dyktige, og danser

Etter andre sine noter. Vi beveger oss

Med følelse og holdning.

Vi er synlige, og overfører kroppen

Til en ny arena.

Vårt indre regnestykke går i hop

Når solen kommer igjen

Og blomstene spretter ut.

Da er det vår i luften

Og evnen til å bli til sprenger alle grenser.

Men vi lever enkelt

Med språket, som bøyer oss

Fra vugge til grav.

KJÆRLIGHET

Kjærlighet er min dype skatt.

Bare i tidsrommet av et sekund

Lever jeg dypere, mer ekte.

Og språket fester seg i kroppen

Som lys og mørke.

Jeg lever i kjærligheten

Som utvider synsfeltet

Og får oss til å se horisontens blå skjær

Med navnet på veggen.

 41.

MITT HUS

Huset løper imot meg.

Mitt hus brøler ikke,

Men kommer imot meg som et bilde,

Som en kropp.

Huset kysser meg, bærer meg

Og former meg, så jeg kan se verden

Utenfor stuedøra, bak alle grenser.

Uansett hvor tynnkledd jeg er,

Vil huset alltid varme meg, favne meg,

Og gi meg ly for vinden.

Mitt ytre kommer løpende,

Og bølgene trekker meg i land.

Tidevannet får meg til å smile.

Uten huset er jeg ingenting.

VISDOM

Innsikt er en styrke.

Jeg drives av sannheten - og får syner.

Jeg ferdes mot horisonten, og ser lyset.

Jeg håper visdommen slår rot,

At alle folk kan se frukten som faller til jorden,

Verden som brenner og skogen som dør.

Visdommen bremser ingen.

Den gir alle med romslig hånd.

Men våre hjerter er sløve, og ikke alle tar imot

Ordet som gir håp til verden.

Men navnet lyser opp i mørket og forvandler alt

Med visdom og kjærlighet i en ny tid

42.

DIN HÅND

Dalene daler, fjellene stiger,

Og jeg berører din hånd.

Bålet brenner, flammen blafrer,

Solen går i ring,

Men vi blir ikke svimmel.

Vårt liv har en skulder å lene seg til.

Din hånd er kjærlighet.

Alt mellom himmel og jord

Er skapt i din hånd.

Du er rik, du er min klippe, min trøst.

Jeg hvisker ditt navn. Du er min.

SKIFTER

Alt skifter med tiden.

Matpakkene blir mindre,

Veiene blir bredere, blokkene høyere.

Mitt hus skifter farge og form.

Parken blir villmark.

Klærne krymper.

Jeg går fra bordet til en liggestol.

Noen hvisker: gamlehjem, slott.

Sjelen må ha ro. Han tenker:

Fredens engel kommer snart.

Jeg drømmer.

Det er godt å være meg selv.

Roseblader våkner, solen kryper på jorden

Og tar i oss. Vi er smaksknopper,

Beger for en ny verden.

Vi flyr, kroppen flyr,

Og alt blir små prikker i dalen, i natten,

Før vi lander og vender oss til lyset.

Alt grønt ser på oss, og vi puster, puster.

43.

JORDEN

Jorden er vårt hus.

Vi puster, og Gud puster

I samme landskapet.

Han bor i samme blokk

Og møter oss ved morgengry.

Når vinden reiser er han her.

Når solen kommer er han er.

I regn og tåke kan vi møte Gud,

Som holder alt i sin hånd.

Vi bor her

Og hjertene våre slår

Med skjelvende strenger.

Jorden spiller harpe og sitar,

Og rosene bøyer seg i støvet.

Vi kjenner dråper av musikk.

Lyset skjelver i våre skjøre beger.

Og dette er vår verden.

Huset vårt roper etter mer sol,

Og mer av alt.

FRIHET

Jeg dikter frihet,

Et hav av frihet, langt og bredt,

Til de evige horisonter.

Jeg dikter bølger som slår mot land

Med drivtømmer til et nytt hus.

Jeg dikter et fredens paradis

Hvor vi kan elske hverandre.

Jeg håper at livet mitt gir mening,

At jeg er noe, – også utenfor diktene.

Jeg ønsker at min vei må bli synlig,

At musikken fra mitt hjerte kan skape glede.

Jeg puster, og håper å vokse

Høyt inn i stjerneheimen,

Der englene bor.

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 - Del5 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

30.

JULEN

Julen er en lysfødsel.

Lepper av engler synger i kor.

Evigheten tar rom i verden,

Og vi får se hans herlighet

Mens det ennå er tid.

Vår bror er født,

Og vi skal få leve med navnet,

Og bli forvandlet av nåde -

Mens hele menigheten synger

Halleluja, halleluja.

ROSER

Huset roper.

Rosene i hagen roper.

Luften smaker godt.

Det er sommer i verden.

Bærene fylles med nektar,

Og frukten av honning.

Menneskene går forbi

Og favner solen.

Hagen er vakker,

Huset blomstrer.

Barna ler og vekker fjellet.

Huset roper på alle hjørner,

Og vinduene stråler

Som barneøyne.

Og solen går forbi

Som en gammel postmann.

Det er tid for sabbat

Og helgefri.

Det regner i hagen.

Det regner på blomsten,

Og fuglene tier, og alt er stilt.

Sommeren trekker seg sammen nå,

Og blomstene graver seg ned

Med hode og skuldre.

Bare de grønne blader stikker opp,

Men alle venter på solen.

Og speiderne marsjerer,

Barna pynter seg, og rosene blir til brev,

Med avskåret silkeband.

Det er himmelroser.

31.

SNAKK

Jeg er et hus.

Jeg snakker,

Men jeg vet at jeg må skrive.

Livet handler om språk, bokstaver, ord.

Jeg skriver verden.

Min verden skriver meg

Et lidenskapelig kapittel,

Et åpent dikt.

Hjelp meg å skrive ord.

Jeg har et sterkt liv,

En intens energi,

En stor flate.

Jeg spiller på mange strenger.

Jeg snakker i støvet, i stillheten,

Og hører det rase fra taket.

Foreldrene mine er i live,

De er født i dette landet

Og snakker språket.

Jeg ser de skriver i stillheten,

Og tar imot mine ord.

Jeg snakker mennesker i historien,

Og oppfatter stjerner

Som store øyner, kjærlige blomster.

De kommer til oss hver natt.

Hjelp meg å skrive lys.

Språket taler, kunnskapen åpner dører.

Mitt hjerte håper i ånden.

Jeg ser bølger av ord som kommer til oss.

Tusen ord som er født i dag

Danser på asfalten.

Jeg hilser det usynlige og tier.

Jeg har ikke ord for nåden å være til.

Bli hos oss, sier jeg til språket.

Jeg vil snakke liv i huset.

32.

VERDEN

Denne verden er min

Et øyeblikk,

Til drømmene dør, til livet roper

Vann fra kilden.

Ordene strekker seg ut.

Du prøver å si noe.

Lydene kommer fra tungen

Og flyr.

Et mislykka ord

Finner seg aldri til rette.

Vi må be verden ta imot,

Så vi slipper å bli stumme.

Språket ligger i kilden

Som gir vann til hele verden.

Ordet er oppstandelsen og livet.

Lyset kommer fra ordet.

Stillheten kommer fra Gud -

Som prøver å komme igjennom

Gitteret, alle menneskefilter.

KJÆRLIGHET

Vi dyrker ikke kjærlighet,

Men språket, ordene.

Vi dyrker ikke vann, men korn

Til å bake brød av.

Kjærligheten kommer til oss i blinde.

Og vi tar imot kjærligheten som små barn.

Ordene blir synlige, menneskene åpne.

Vi er til for hverandre.

Kjærligheten skaper lys i mørke,

Forvandler mennesker,

Favner oss i stormfulle netter

Og gir oss nøkkelen til huset

Med mange rom.

UTEN DEG

Uten deg må jeg gå alene.

Jeg går naken gjennom verden

Uten din kjærlighet.

Uten deg er stillheten endeløs

Og Gud er en fjern stemme

Ingen kjenner kraften av.

Uten deg er solen svart

Og grønne trær mister sine blader.

Livet ebber i ørkenstøv.

Uten deg må jeg tigge om kraft,

Så jeg kan se lyset

Og kjenne din uendelige nåde.

MINNER

Jeg minnes glade sommernetter

Og dager med frukt,

Og fugler som fløy frem

Som jenter i blomsterkjole.

Jeg minnes håpet og gleden du gav

I ordet som renser og fornyer,

Så verden kan bli god igjen,

Så alle mennesker roper navnet.

33. 

ANDRE SIDEN

Jeg kjenner ikke andre siden, stillheten

Som vekker oss.

Jeg kjenner ikke gitteret i språket

Og glassmaleriet.

Jeg kjenner ikke kirken som brenner,

For kirken er et hellig hus

I mitt hjerte.

Jeg kjenner skriften på veggen, navnet

Som roper i mørket, håpet i livet.

Jeg kjenner pulsen i trafikken

Som river og sliter i byen.

Mennesker går med maske.

Noen er stumme, andre ser lyset

Og blir forvandlet.

Stillheten på andre siden er flatt hav,

Ingen fløyter, ingen barnegråt eller latter.

Stillheten ligger gjemt i trær, under barken.

Den vokser som en skygge.

Stillheten kommer inn til oss

Og finner vårt hjerte.

Bare i stillheten kan ordet tale

Og navnet lyse.

SKOG

Skogen synger. Musikalsk vår. Lys

Fra hengende snøre.

Barna tegner skogen i verden

Som skaper liv, som renser hjertene.

Skogen taler som en konge.

Myndig hever den kronen, og åpner seg

For solen som gløder.

Graset gror, fuglene tier i mørket.

Stillheten kommer inn i huset,

Og alle sover i paradis.

34.

HUSET LEVER

Huset ditt lever.

Det er liv i huset ditt

Gjennom alle tider.

Huset lever ut seg selv.

Gulv, vegger og tak lever.

Bildene på veggen lever.

Dører og vinduer åpner opp,

Så vi kan se det virkelige livet

Som er skapt i oss -

For at vi skal leve i kjærlighet.

VARM SOMMER

Graset tørker, lauvet visner,

Lyngen blir brun.

Store vidder brenner i sol.

Markene blir gule tepper.

Bekker, elver og innsjøer roper

Etter regn.

Fisken dør i hetebølgen,

Og menneskene flyr

Til polhavet for å leske seg.

Dagen vokser inn i natten,

Og vinduene står åpne.

Folk og dyr går om hverandre

Og leter etter vann.

Kjærligheten er som svidd gras.

Og ingen tenker på huset,

Eller åkeren.

Alt er en ødemark for villdyr.

Solen står beint over oss

Fra tidlig til sent.

Og det er vanskelig å finne et skjul

Så vi kan hvile oss.

Velsignelsen er langt borte,

Som et fyrtårn på andre siden.

De hellige er tatt bort,

Og fredsengelen er reist over fjellet.

 35.

ROP I MØRKET

Jeg roper til deg i mørket,

Og før det er blitt lyst

Roper jeg ditt navn.

Jeg strekker ut hendene og synger.

Du er en stjerne, et lys.

Du er ordet som seiler på hvite vinger,

Og kjenner oss som dine barn.

Hele livet roper jeg på deg.

Under måne, sol og stjerner

Ser jeg dine fotspor.

Du jager mørket, og lyser opp verden

Så vi kan se hverandre

Og kjenne ditt navn.

GLEDE

Kan mitt liv bli fylt av glede?

Jeg som har hatt stor sorg

Vegrer meg for kjærlighet.

Jeg fryser og klarer ikke ta imot varme ord,

Gnisten som kunne helbrede meg.

Mitt ømme hjerte, min sjel roper

Og lengter å favne Den ene.

Langt borte kom du fra.

Du vekket meg med kjærtegn

Og gav meg sangen som blomstrer

Deg vil jeg elske, min stjerne, min glede.

36.

VINTER

Snøen kommer dalende.

Villdyrene puster og skjelver.

Det damper i luften, det damper av alt liv

I vinterkulden.

Frostrøyken presser på.

Skogen luter seg, som en gammel hest.

Greinene pryder seg i glitter.

Snøen tetner i vinduskarmen

Og roper i store flak.

De høye hus blir troll i natten,

Og himmelens lyshjul stråler ned.

Det er en befrielse å oppdage

At tiden lever, at menneskene kommer

Langsomt i snøkavet.

De bader i vinterkulde og søker trøst,

Som frosne fugler.

HIMMEL

Ikke bare himmelen kommer nær oss,

Men hele stjernehavet.

Vi blir overlesset av lys fra rommet

Og puster med små åndedrag.

Vi lever i rimfrosten, i møte

Med de evige kreftene som banker på.

Plutselig møtes veiene, og vi

Er ikke alene lenger.

Plutselig går to elskende par forbi,

Mens himmelen blinker

Og byen våkner til liv.

Himmelen kommer til alle,

Og møter oss med kyss, som en venn

Som har vært lenge borte.

Vi er lysets barn, og har ingenting å skjule. 

K.Herredsvela-Ill.

HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 - Del4 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

22.

KLÆR

Vi kler oss i færøysk grasåker

Med sol på skuldrene.

Vi kler oss i aviser

På vei til andre siden av fjellet.

Vi kler oss hver dag

Med pust fra havet.

Vi er flyktninger på vei

Til en åpen dør.

Og treet vokser, generasjoner

Går frem med tiden.

Og klær blir til lys som vinker

Og forteller om alt

Som beveger vår navle

I skaperordet.

TREET

Fugler bygger reir,

Mennesker gjemmer seg for solen

Som vokter hav og land.

Treet gir tillit, som fjellet.

I storm og regn er treet det samme.

En tornebusk finner rom

I ørkensand, en hvitveis i norsk natur.

Treet puster og hvisker hemmeligheter.

Alt er blitt til i tåken.

Ut av vinduet skimtes en øy i havet.

Og kirkeklokkene kimer.

Vi vandrer fra land til land

Og kler oss i kjærlighet.

Visdommen baner vei i mørket.

Jorden blir mykere.

Noen steder slår treet røtter

Og kan vokse seg sterkt,

Men i Norge er det ikke lett

Å være vis i ordet.

23.

HAV

Jeg beveger meg på havet.

En båt er mine føtter.

Jeg hører bølgene, og ser brenningen

Som roper i det fjerne.

Bevegelsene skinner i solen

Og spisser seg mot måne.

All skapningen tier

Mot havets bulder.

Dråper av hav bor i regnet.

Jeg bor i en båt på havet.

Min ektefødte datter seiler

Til en ny vår.

Jeg føler meg fremmed

Og blir dradd hit og dit i verden.

Men himmelen holder meg fast,

Og er mitt anker i livet.

PUST

Jeg puster, fisken puster,

Skogen puster

Og huset puster.

Jeg bor midt i verden,

Og går som en skygge.

Jeg er et speil av solen

Som puster meg i nakken

Og følger meg hver dag.

Jeg puster meg utørst

Under stjerneblomster.

Jeg vokser, og kysser klippen

Som gir trygghet og fred.

24.

VI BÆRER

Vi bærer dagene med oss,

Kvelden og natten.

Vi bærer de fremmede

Som bor i eksil.

Vi bærer restene av verden

Som skriker og stønner.

Vi bærer hverandre,

Og håper april.

Havet er bror og søster,

Jorden er far og mor.

Røttene strekker seg i mørket,

Og vi skal snart feire jul.

BYEN

Byen brenner.

Havet koker og lyser

I hvite skjær.

Byen taler til meg:
Huset står ferdig og venter,

Og naboen venter.

Alt jeg ser og hører

Er byen mellom høye fjell.

Jeg skimter månen,

Og flyter på is

Til en by av telt,

Der havet skyller i land

Og alle gråter.

Jeg beveger meg rundt

Og ser etter vrakgods

Til en ny by.

Jeg vil bygge et nytt tempel

Og hus med mange rom.

25.

TA IMOT MEG

Jeg har overlevd

Som menneske,

Og danser på veien

Som lyser.

Jeg danser med roser

Og nellik

Og samler øyeblikk

Til nye vers.

Jeg søker feste i ordet,

Og avgrunnen er diger

Som en løvemage.

I ordet taler jeg språket

Som søker ditt hjerte.

Noen tar imot

Den ensomme pilegrim.

Og sjelen blir løftet

Til det hemmelige rommet

Bak stjernebyen.

VENTER

Jeg venter på deg

Under eiketreet.

Jeg venter fredsfuglen,

Og mitt hjerte smelter.

Jeg venter dine øyne.

Du lytter min pust.

Jeg kysser din panne,

Og alt blir glede.

Jeg venter i livet

Under epletreet.

Jeg ser på frukten.

Den er søt og god.

Du er den eneste.

Jeg vokser i deg.

Min øyenstein er du.

Jeg elsker navnet.

26. 

VÅKNE

Når du våkner

Er huset ditt rent, og pyntet

Som en frodig dame

Med sminke og nye glass.

Vi samler oss i huset

Og runder av møte

Før natten griper inn

Med et hemmelig språk.

Du våkner imot meg

Som en sjel i huset.

Og jeg tar imot alt,

Dine smil og tårer.

Vi gir av hverandre

Til øynene slumrer,

Og fuglene kvitrer

I en blomstrende hage.

SOL

Solen står opp

Som en kjærlig mor,

Og høsten kommer

Som en oppløst setning.

Jeg syr og vever

Og kjenner farger.

Når solen lyser

Er livet alt.

27. 

LUFT

Hvor mange vinger har vinden

Som regjerer over hele verden?

Hvor mange engler har luften,

Som gir liv og trøst?

Luften hviler på våre skuldre

Og får hjertene til å slå.

Luften svever i rommet

Og rekker ut sine hender.

Som en himmelstormer

Farer luften i syn og drømmer.

Den speiler vårt liv

Og syr navnet på jorden.

Vi planter kornet, og spiser frukten.

Vi går fra åker til åker

Med budskap om fred.

Det ordet forkynner - er kjærlighet.

Og ordet har vinger,

Som luft og blomster.

Englene svever som frø i luften

Og gir oss nye krefter

Og håp for reisen.

BIND

Jeg er ikke blind.

Jeg ser,

Og har frodige lepper.

Jeg lyser på veien,

Og plukker ord -

Som brød for sjelen.

Jeg sover godt,

Og våkner til solskinn

Over Husafjellet.

 28.

SPØRSMÅL

Jeg har mange spørsmål

Som en dronning,

Og spør i vinden etter svar.

Jeg spør maurdronningen

Etter lykke i livet,

Og speider arbeidernes kamp

For å bygge huset.

Jeg holder meg til jorden

Og det landskapet som lever.

Jeg søker i ordet,

Og finner visdom der.

Jeg prøver koden som åpner låsen.

Jeg tar som gribben

Lys og luft,

Og takker for maten

Før alt er over.

Mitt hjerte er delt.

Jeg har mor og far.

Men, hva er hemmeligheten med livet

Som troner over alt

Som en skatt av nåde?

29. 

ØYNER SER

Ved siden av meg går en blind.

Det er et ord som leter etter meg,

Sier en medvandrer.

Jeg roper, og noen svarer i mørket.

Kanskje er det en blind

Som åpner sine lepper for navnet

Som går forbi?

Da hører jeg en stemme fra rommet:

Kom til meg.

BARN

Kjære, ta ikke huset ifra meg.

La meg bo her.

La meg bo i ditt navn.

Se barnet som sover

Og drømmer om kjærlighet.

La ingen våkne med tårer.

Gi dem fred i ditt hus.

Gi oss navnet ditt,

Så vi kan leve i lyset,

Og elske vår neste.

Gi oss et evig håp i ditt ord,

Som er brød for sjelen.

Vær far for dine barn,

Og lær oss å dele navnet.

Kle oss med din kjærlighet,

Så vi kan bo i ditt hus

Så lenge solen lyser fred. 

 

M.Skjelbred-Ill.