HUSET DITT ROPER- Poesi 13/14 - Del1 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

1.

HUSET

Huset ditt har lepper.

Det roper

Og forkynner for all verden:
Her er jeg.

Huset ditt lengter

Å bli sett fra veien,

Så noen kan stanse opp

Og hilse.

Huset ditt er Jerusalem,

Fire tusen år,

Som en høysang i verden,

Et tempel.

Huset ditt er sjelen.

Den er malt med gull

Og vugger som et tre i storm,

Og dufter Jaffa.

MEG

Når jeg henger opp klærne

Og legger hatten på hylla,

Kan jeg lukke øynene

Og vandre i drømmer.

Jeg kan gå gjennom eplehager

Eller plantasjer med druer

Søte som honning,

Og luften svaler min kropp.

Jeg kan leke i natten

Og se på månen som kryper

Over jordhimmelen

Som en stjernevokter.

2.

HVITE ROSER

Hvite roser sprer seg i hagen

Og kryper oppover min navlestreng

Til hode, der svalene flyr.

Det dufter mer hvite roser

I hagen til bestemor,

Som nesten ikke kan se lenger.

Jeg bærer frøene med meg

Til nye trakter og kontinent,

For å utbre budskapet.

Et rådyr flyr i luften, en rose åpner seg

Og peker opp mot lyset,

Mens barnet skriker og synger.

Hvor kommer alle rosene ifra,

Og hvem skaper den duften

Englene bærer i vingene?

De hvite rosene er som månesølv,

Som skygger av stjernenatten

Som smiler og ler.

Og mellom disse hvite roser

Renner bekker av melk.

Og mennesket drikker av nådens beger

Så lenge det er lyst.

SOMMERFUGL

Gi meg en sommerfugl,

En gløtt av solen

Så mitt hjerte kan smelte.

Jeg vil så gjerne se underet,

Når en larve blir til en sommerfugl,

Og jeg vil så gjerne lære det språket.

3.

FIRE SPRÅK

For at menneskene skal forstå hverandre

Må de kunne fire språk:
Det er kroppsspråket,

Kulturspråket, Kjærlighetsspråket,

Hjertespråket.

Mennesker som forstår hverandre,

Kan finne løsninger på verdens største gåte:
Hvor vi kommer fra,

Og hvor vi går hen.

Språk er som en kornåker.

Alle av samme art, har ett språk.

Drikk, sier språket,

Så kan du vokse.

SPILL

Gi meg et klaver,

Så skal jeg spille en vise

Til alle som bor i dette huset.

Jeg vil pille på barneværelset

Og i stuen, der solen slipper til

Jeg vil spille gjøk-toner,

Så alle kan tro det er våren.

Jeg kan spille gull i rommet

Så alle blir sittende,

Og er forundret over tidens spill.

Naturen spiller på klaveret.

Dag og natt hører vi rasling i lyng

Og rop i vegger:
Er du hjemme, min elskede?

Du ser en skogsstjerne

Fra vinduet i andre etasje.

 4.

GARDIN

Blått henger gardinet.

Månen henger i blått.

Blåe kjoler.

Blåveis.

Jeg kan ikke favne alle.

Det slumrer, blir mørkt

Mellom trær og busk.

Og jeg er belyst

Av et katteøye, og månen

Som kommer inn.

Jeg er helt alene,

Og sitter her i drømmeskallet,

Og flakser som en venn

Som leter etter vennen sin

Før frukten er moden.  

I MIN BY

Jeg er i min by.

Steingata er adressen.

Her er bøker i massevis

Og brosteiner.

En gammel port

Fører inn til huset mitt.

Jeg besøker meg selv,

Og trives med utsikten

Som viser fremtiden

I en åpen park.

Piletrærne tetter for trafikken,

Som presser på

Som et hav av bølger.
Og jeg er snart inneklemt

I en fargerik historie

Om å elske grovbrød og melk

Som en gammel gjeter

I ørkenlandet.

Jeg får nesten ikke puste,

Og hunden ble forgiftet.

Jeg favner freden, og ser etter

Grønne blad i piletrærne

Som strekker hals til naboen

Som aldri besøker meg.

 5.

TRÆR

Kan trær gråte?

De gråter når jeg gråter

Og ler når jeg ler.

Tuntreet er min beste venn.

Jeg bor på landet.

Og har en vismann til nabo.

Han er pilot,

Men konen har grønne fingrer,

Og vi kan snakke sammen.

Trær bevarer meg,

Så jeg kan leve lenge med øyner,

Og føtter som går

Like inn i fremtidens hage,

Hvor røttene er dype

Og alle forstår hverandre

Som søsken.

6. 

GITTER

Bak gitteret av lys

Ligger alle dagers mur,

Som jeg stiger over

Hver kveld når jeg skal sove.

Dette gitteret av språk

Ligger tett inn til huden,

Som dekker sjelen med glede

Og begjær etter fremtidens ord.

Bak gitteret kan jeg se

Ynglingsfjellet mitt,

Hvor jeg ofte gikk som barn

For å se byens lys i det fjerne.

ÅKEREN

Åkeren gråter

Når den ikke får blomstre

Og modnes som før.

Den fløyter i landskapet,

Men ingen hører lenger åkeren,

Som visner som et strå om høsten.

Åkeren er ikke grønn, men brungul

Som et sennepsfrø

Som kan bli så stort som heile verden.

Men, når åkeren er borte,

Gråter den ikke lenger.

Bare barna gråter. De får ikke nok mat.

 

Forfatter, 6 år-Ill.